Klima vs. Staten

Det foregår en rettssak i Oslo tingrett i disse dager som flere burde stille seg bak. Århundrets rettssak, som er både komplisert og historisk. Vi har et maktfordelingsprinsipp, og folket, representert gjennom interesseorganisasjoner, har sett seg nødt til å ty til Domstolene for å begrense Stortinget.

Det er visse ting man ikke rører i Norge. Oljen, for eksempel. Eller lakseoppdrett. Det som skaper eksport og arbeidsplasser er hellig.

”Oljeeliten” samlet og allierte seg under Arendalsuka. Selv AP gikk ut og sa de ville støtte oljeplanene nordover om Venstre skulle ”sabotere” disse.

Olje- og energiministeren bekymrer seg for at ungdommen har mistet interesse for Olje. Hadde han tittet på statistikken etter høstens valg, er det tydelig hvor ungdommene legger stemmen sin. De stemmer grønt.

Argumentasjonen er den samme: Norsk olje og gass er renere* enn andres; hvis ikke vi gjør det kommer russerne i stedet; den tredje verden er avhengig av norsk gass for å få tilgang til energi.

Å kritisere de som bryr seg er forsvarsmekanisme #1

I mangel på bedre presenterer aktor i denne saken motargumenter som:

 ”Paragraf 112 hadde aldri fått gjennomslag i Stortinget om de visste at det ville bli brukt til dette”

”Hører ikke hjemme i en rettssal”

 ”Det er ikke vanlig å mobilisere på denne måten”

 ”En amerikanisering av den norske rettsstat…”

At folk engasjerer seg og tyr til rettsvesenet viser bare at de bryr seg og er desperate. At miljøbevegelsen ”mobiliserer” folket handler om opplysning og informasjonsdeling. Og at det er mange som bryr seg om dette.

Jeg synes generelt det er vanskelig å forstå de som tar avstand til klimaspørsmål, som bagatelliserer miljøutfordringene eller rett ut kritiserer andre som bryr seg.

Som når Schjøtt-Pedersen sier at Krohn Traaseth ikke burde uttale seg om Norges rolle som miljøleder; eller når aktor i klimasøksmålet sier at dette ikke hører hjemme i en rettssal. Klimaet og klimarettssaken dreier seg ikke om konkurranse mellom stater og nasjoner, eller mine mot dine interesser. Det dreier seg om leveforholdene for oss alle – meg, deg, barna dine, de mindre heldige i andre deler av verden.

Javisst er det komplisert

Det er mye jeg ikke forstår. Som hvordan store skip holder seg flytende, eller hvordan man kan lade mobiler og elbiler trådløst. Jeg forstår ikke hvor instinkter havner i biologien, og jeg forstår egentlig heller ikke hvordan et binært språk kan poppe opp en sprell levende webside jeg har designet. Jeg aner ikke hvordan ”dumme” fugler kan navigere over kontinenter når jeg har brukt 1 år på å forstå at om jeg krysser Aleksander Kiellands plass, deretter St Hanshaugen og Bislett så havner jeg i Bogstadveien.

Men én ting som står veldig klart for meg er at vi lever i en nydelig tid. Om jeg er usikker på riktig vei til Bogstadveien, så vet iallefall google maps det. Og i tillegg til de genetiske instinktene, så er mennesket skapt med en evne til å reflektere. Og vi kan tilegne oss ny kunnskap. I 2017 er det vår bevissthet som styrer kloden.

Du trenger ikke å forstå hvordan klimagasser fungerer, kjemien eller prosessene bak det, de globale sammenhengene eller teknologien bak alternative løsninger. Men se ikke ned, når du må se opp (som Knausgård var inne på).

Ikke vær redd for det kompliserte. Gjør som meg, åpne vår trofaste venn Google, skriv ”Klimasøksmålet 112” eller ”Antrophocene”.

Trykk enter. Det er viktig at vi prøver å forstå.