Retten til å reparere

Trude har tidligere skrevet om denne fantastiske sirkulærøkonomien som vi ønsker oss mer av. Et avgjørende steg i sirkulær retning er at vi skrur ned forbruket og heller reparerer det vi har. Men det er sabla vanskelig når designere og produsenter ikke legger til rette for det.

Jeg har hørt flere (gjerne litt voksne menn) klage over at man nå må til et bilverksted for å skifte en jæ**a lyspære i frontlykta. Selv finner jeg ikke batteriet i mobilen min, og åpner jeg den for å lete er garantien brutt. Mange av oss har blitt møtt med «da kan du like gjerne kjøpe ny» når vi kommer med en vare vi skulle ha fikset. Det er rett og slett blitt vanskeligere og dyrere å vedlikeholde produkter. Og verstingen er elektronikkbransjen.

Dødelig industri – for mennesker og natur

Elektronisk utstyr er den raskest voksende avfallsgruppen. Forbrukere over hele verden får stadig flere elektroniske hjelpemidler med kortere levetid. I 2016 produserte vi 44,7 millioner tonn med elektronisk avfall. Bare i Europa anslås det at vi når 12 millioner tonn årlig innen neste år. Kun 20% av dette avfallet samles og resirkuleres. (Les full rapport).

Denis Mukwege har gjort oss oppmerksomme på hvordan etterspørselen etter mineraler til produksjon av elbiler og smarttelefoner ødelegger Kongo. I Indonesia er det etterspørselen etter tinn som skaper lignende utfordringer for gruvearbeidere. Råvarene i elektronikken som havner på dynga hvert år er estimert til en verdi av 55 milliarder euro – nesten 540 milliarder norske kroner.

Det går med mye energi til produksjon av elektronikk. Det meste produseres i land som Kina, der kullkraft fremdeles er en viktig energikilde, før det fraktes med fossilt drivstoff hjem til oss. Elektronisk avfall inneholder dessuten giftige kjemikaler som siver ut i jordsmonn og drikkevann.

Det er vel ingen av oss som ønsker å være en del av dette, men det er vi så definitivt. Norge er et av landene i verden med best praksis for å samle inn elektronisk avfall, men vi er også et av landene med høyest avfall – i hvert fall per innbygger. Med 28,5 kg elektronisk avfall per innbygger årlig topper vi listen i Europa. Hver av oss produserer ca. 18 kg mer enn gjennomsnittsamerikaneren.

Et stort problem, eller en enkel løsning

Uansett om du er menneskerettighetsforkjemper, klimaaktivist eller økonomisk bevisst har alle disse utfordringene én felles løsning: Reparer og gjenbruk mer, kjøp og kast mindre. Men da er vi altså avhengige av en industri som tillater dette.

Det burde være kriminelt å sløse med ressurser og å produsere søppel, men inntil det blir det må vi som forbrukere bruke det vi har av kunnskap og makt til å påvirke. Vi eier produktene vi kjøper, og vi har rett til å beholde og å reparere dem. Organisasjonen Ifixit har rangert nettbrett ut i fra hvor enkelt de lar seg reparere (Apple og Microsoft havner på bunn). Jeg håper miljøorganisasjoner her hjemme kjører lignende informasjonskampanjer, og jeg håper forbrukere tar dette til seg og sier at nok er nok. Vi bistår gjerne med formidlingen!