CSR – Nei takk

Samfunnsansvar, triple bunnlinjer eller grønnvasking? Ideen om at klima og miljø er eksterne hensyn gjør det vanskelig å skille disse konseptene.

Som økonomistudent blir man presentert for miljøutfordringer og -tiltak som en del av “corporate social responsibility”, CSR. Dette er et samlebegrep for tiltak firmaer gjør frivillig, utover det som pålegges av myndighetene. Det handler om å møte samfunnets forventninger, styrke tilliten blant viktige interessenter, kjøpe seg goodwill blant andre, eller unngå skandaler. De fleste får CSR langt opp i halsen.

Grønn olje

Tar du en titt på hjemmesidene til store internasjonale selskap trenger du ikke lete lenge før du finner en egen “sustainability”-meny: Den står ofte rett ved siden av “about us” og “what we do”. Det snakkes om “shared value creation” og triple bunnlinjer. Sosialt ansvar fremstår som en grunnstein i firmaets visjon på lik linje med økonomisk avkastning. Coca Cola og Pepsi, store bidragsytere til diabetes og overvekt, sponser idretten. Statoil støtter «morgendagens helter» – heltene som vil slite med klimagassene fra fossilt brensel. Nestlé investerer i lokalsamfunn, mens de tapper det for grunnvann.

Det publiseres årlige CSR- og bærekraftsrapporter. Disse inneholder egne klimaregnskap, der klimagassutslippene måles, omgjøres til CO2-ekvivalenter og summeres i søylediagram. Hvis det i tillegg føres “utslipp per produserte enhet” i stedet for “totale utslipp” langs y-aksen, og søylene farges grønne, ser det virkelig ut som om selskapet har kontroll på sakene.

Man kan lese det med liten skrift som forteller at variablene holdes konstante med utgangspunkt i produksjonstall fra 90-tallet. Altså kan teknologiske utviklinger og nye produksjonsmetoder stå for mye av forbedringene. De ambisiøse målsetningene er det firmaet selv som definerer – ofte med utgangspunkt i industristandarden eller minimumskrav. Man må derfor kjenne industrien godt for å kunne vurdere hvor ambisiøse målene egentlig er. I mange tilfeller er CSR-avdelinger organisert under PR- og markedsføringsavdelingen – noe som i seg selv bør få noen varsellamper til å blinke. I det hele tatt virker det som om CSR er noe som håndteres parallellt med bedriftenes egentlige virksomhet.

Klima og business, business og klima

Det sies at de yngre tar klimaet mer på alvor, og det tror jeg forsåvidt er riktig. Men samtidig har jeg sett hvordan mange business- og finansstudenter, morgensdagens ledere, reagerer på uttrykk som miljø og ansvar – fordi det sidestilles med CSR. CSR forblir ytre krav som trekkes nedover hodene på oss, med trusler om boikott og skandaler. Vi lærer at CSR ikke nødvendigvis trenger å gå på kompromiss med økonomisk gevinst – tvert imot kan det virke motiverende på ansatte som bryr seg, på kunders lojalitet og på en ny type investorer som stiller krav til sosiale ringeffekter. Men det forblir et utenforliggende element som styres av ytre faktorer og uforutsigbare miljøaktivister.

På denne tiden for to år siden skrev jeg masteroppgave om “the business case of climate change”. Der konkluderte jeg med at miljøhensyn har entret næringslivet som en endring i interessenters holdninger, og at virksomheters handlinger i stor grad avhenger av forventningene blant deres viktigste interessenter. Dette betyr at det er interessentene som dikterer hvilke tiltak bedriftene prioriterer: Klimagasser reguleres med avgifter, derfor lønner det seg å kutte utslippene. Forbrukere boikotter palmeolje, derfor fjernes det fra produktene. I tillegg styres tiltakene av hva som lar seg måle og rapportere: Klimagassutslipp kan måles i tonn og føres i regneark og grafer på lik linje med andre resultater. Langsiktige konsekvenser for artsmangfold innebærer derimot for mange ukjente variabler.

Totalt medfører dette en begrenset, reaktiv tilnærming til de omfattende klimautfordringene. Den innovative kreativiteten som bedrifter er så glad i forsvinner tilsynelatende helt når det er snakk om CSR-strategier. Man kalkulerer risikoer og utfører trinnvise forbedringer i praksisen – litt til venstre eller høyre for den stien man allerede er på. Det som er aller mest skremmende er at denne tilnærmingen til syvende og sist overlater ansvaret til lovgivere og andre interessenter.

Uforståelig distanse

Denne holdningen bygger på en, i mine øyne, kunstig avstand til klimautfordringene. Fra et økonomiske perspektiv er det som skjer med klimaet den største risikoen vi står overfor i dag: Det kan forringe naturressurser og øke produksjonskostnadene; det kan påvirke leveforholdene og kjøpeevnen til forbrukere verden over, og, fordi markedene i dag er så tett sammenvevd, skaper det ustabilitet og usikkerhet i veldig mange ledd. Er det noe businessfolk ikke liker, så er det usikkerhet! Derfor forstår jeg ikke at tilnærmingen forblir denne reaktive, kunstige distansen.

På én måte undervurderer firmaer seg selv. De sitter på ressurser, erfaringer og innovative medarbeidere som gjør at de kan få til nesten hva som helst. Men da må ledelsen våge å utfordre seg selv og ruske opp i antakelsene de tar for gitt.